Lussekatter
Jeg har en ganske bedrøvelig forhistorie som pianist. Jeg gikk til en liten dansk dame hver tirsdag i 5 år. Strengt tatt burde jeg vel gitt meg etter 3. Det gikk relativt smått med øvingen, så jeg kom meg aldri forbi ”Til Elise”-stadiet. Og ikke kan jeg si at jeg spilte den helt flytende heller.
Mandag ettermiddag brukte det å være hektisk aktivitet en times tid ved pianoet. All den øvinga som burde vært gjort uka som gikk skulle da komprimeres ned til en effektiv time eller to, noe som altså førte til at sangene ble litt mer staccato enn hva komponisten og læreren hadde tenkt.
Hver sommer og jul hadde vi konsert. Det var like nervepirrende hver gang. Ville jeg greie å komme meg gjennom sangen uten noen feil? Kom jeg til å få hjerneteppe? Ville jeg nå ned til pedalene på det store flygelet? Og ville min manglende øving over lang tid få fatale konsekvenser? Sommerkonsertene var verst. Da var det ikke bare vi elevene som kom, men det var full sal av mammaer og pappaer, søstre og brødre, tanter og bestemødre og annen ivrig slekt.
Nervøsiteten før konsertene ble også forsterket av at den kjekkeste gutten på skolen også skulle spille der. Og vi syntes han var helt utrolig flink. Det var alltid han som avsluttet konsertene. Da skred han opp på podiet med sin ravnsvarte hårmanke, satte seg galant ned på pianokrakken, bladde opp notene og lot fingrene fly av gårde. Etter endt stykke brøt applausen løs og alle vi som satt i salen kikket på hverandre, nikket og sa: ”Han er flink, han!”
Til juleavslutningen ett år skulle nabojenta og jeg spille firhendig. Hun var noen hakk flinkere enn meg. Det hadde nok en naturlig sammenheng med litt flittigere øving. Vi skulle spille ”Santa Lucia”. Hun melodistemmen mens jeg skulle stå for kompingen. Vi satt hjemme hos hverandre og øvde og øvde, og det ble ikke så verst til slutt. På julekonserten måtte nabojenta få hjelp av pianolæreren til å fremføre sangen, bestemor døde noen dager før og vi måtte reise til Nord-Møre i begravelse.
Uken etter konserten var det Luciavandring på alders- og sykehjemmet. Da troppet vi opp en skokk med 10 års gamle jenter. Nabojenta og jeg satte oss ved pianoet. De andre kom med lange hvite kapper, glitter og lys. Ei med lysekrone på hodet, de andre med lys i hånda. De måtte gå veldig forsiktig så ikke lysene sluknet eller tok fyr andre steder.
Etter endt fremføring og heftig applaus ble det servert rød saft og lussekatter.
Til oppskriften
Smelt smøret i en kjele. Tilsett melken og safranen eller gurkemeien. Bruker du safran bør du være ganske gjerrig med hvor mye du bruker. 10-15 tråder er nok. Blir det for mye safran tar smaken overhånd, og da blir ikke lussekattene gode.
Rør ut gjæren i den lunkne melkeblandingen. Bland alt. Ha i mel til du får en passe fast deig. Husk å ikke tilsette alt melet med en gang, men porsjoner det ut til du får en passe fast deig. Sett deigen til heving under et bakeklede i 30-40 minutter. Strø litt mel på bordet og hvelv deigen over. Elt den litt sammen. Del den i to og rull ut til en pølse. Del hver pølse opp i 15 biter. Så ruller du hver bit ut til tynne pølser på 13-15 cm som du former til ulike lussekatter. Pynt med rosiner.
La lussekattene etterheves i ca 20 minutter under et bakeklede. Pensle dem med et sammenpisket egg. Stekes på 225 grader i ca 12 minutter. Følg med. Avkjøles på rist. |
